Jentespranget på en el-sykkel

IMG_5442

I dag har jeg tatt en beslutning som kanskje for noen ikke er noe å skrive hjem om, men for meg er det et viktig valg. Det kjennes som å stå fram og gi et ansikt til de uspreke med store drømmer;  -jeg har bestemt meg for å skaffe meg en el-sykkel!

Jeg har alltid likt å sykle, eller det vil si likt å sitte der på sykkelsetet med vinden i ansiktet og lukter av natur og miljø i nesen. Jeg har aldri likt slitedelen med det å sykle. Aldri! Gjerne «bortoverbakker» og litt «blodpumpemateriale», men ikke blodsmak og avsmak for meg. Og det er dette jeg står fram med!

I praktiske øyeblikk ser jeg for meg at jeg sykler til Coop Extra på Elverhøy, i en fei, uten planlegging, og visshet om at jeg må dusje etterpå. I turromantiske øyeblikk kan jeg se meg selv sykle til Håkøya for å besøke Vibeke uten å måtte ha avtalt henting for hjemveien. For der har du meg!

Jeg kan ikke bare hoste opp 10 000,- og setter derfor i gang operasjon «El-sykkel i hus før veiene er bare»! Planen er å ikke ta penger fra det vanlige budsjettet. Så derfor, min venn, skal jeg skrive for deg, eller holde foredrag om livsmestring i en lunsjpause, eller skal vi kanskje ta en oppbyggelig samtale med mål og mening? Pengene går til el-sykkelprosjektet mitt!

Og etterpå skal jeg «plage» dere med bilder på Instagram, med turbeskrivelser her på bloggen og med nistekurvtips på Facebook.

Alt dette fordi jeg fortjener det! Jeg er blitt 50 år og kjenner et stort behov for å ta vare på skrott og sjel, dette er et steg, eller et sykkelritt, på veien.

Ha en deilig dag!

Eirin

Småbarnstiden – livet etterpå

IMG_6015

Gudskjelovkvelden, sa vi før, om fredagskvelden her hos oss. Jeg vet egentlig ikke hvor uttrykket kommer fra, vet bare at det fikk en betydning her i huset som sto som en påle.

Etter en travel arbeidsuke, hvor nesten alle avtaler var holdt, de fleset e-poster sendt, og helgehandlen var på plass i skuffer og skap, da kom gudskjelovkvelden som et vinnerlodd. Da var det bare heimhusan, gullrekka på nrk og tacoen som gjalt. Fredagen var hjemmedagen framfor noen, slik ble det bare. Jeg kom gjerne med ut på opplegg på en lørdag, og ellers i uken, men fredagen den satt langt inne, og jeg satt godt.

Men det var i travelhetens tidsalder, mens ungene var små og rutiner var en gave fra oven. Da det uforutsette var slitsomt og en hjemmekveld var gull. Jeg ser tilbake på småbarnstiden som et kappløp. Selvfølgelig med store gevinster og gode matstasjoner underveis, men alltid på farta, alltid på vei et sted. Hente bringe, ordne, fikse, handle, levere og prestere. Veid og målt, og funnet sånn passe. Og jeg tenker at hvis småbarnsforeldre i dag har enda større krav, enda høyere mål å nå, ja da har de det ikke lett.

Det å komme «opp på steppene», som Ingeborg Moræus Hanssen sier i sin nye bok Alder, om oss som har passert 50, er en gave som livet gir, tenker jeg. Jeg kjenner at jeg går sjarmøretappen, at jeg liker det jeg ser, henger med der jeg orker og nyter det jeg har skapt. Visst har jeg mål og planer, jeg er jo gründer, må vite. Men det er ikke så nøye lengre å vinne de store prisene, eller imponere de flinke gutta. Det holder å nynne på gode sanger, jeg trenger ikke delta i en musikal. Jeg har fått laubærkransen om min hals og går her og vinker.

Kan jeg få lov til å gjøre noe, si noe, skrive noe som gjør hverdagen litt lettere for dere som lever mitt i travelheten så gjør jeg gjerne det. Det er det jeg vil med det jeg gjør. Vil du høre på en voksen dame, så forteller jeg gjerne. Vil du snakke så kan jeg lytte. Jeg tror vi trengs alle sammen, alle aldre, alle generasjoner og at vi kan være der for hverandre på hver vår måte.

-dronningsnakk

 

Bildet har jeg tatt hos Pyramidehuset i Kristiansand. Følg henne på Instagram og ta en tur til Pyramidehuset, mye flott!