I dag har jeg vært sint! S I N T, hvis jeg virkelig skal si det som det er.
Hva sinnet skyldes er underordnet, det det handler om er at jeg først ikke ville vedstå meg det. Jeg sa at jeg var skuffet, fortvilet og litt sur, og det har jeg vært i noen dager. Det var mer trygt, det kunne jeg liksom leve med. Men det kunne jeg ikke, viste det seg. Jeg mistet all styrke, all tiltakslyst og kjente på lysten til å bare gi opp.
Så kom heldigvis det deilige sinnet og tok meg! Jeg sto opp i morges og tenkte, dæven døtte nå er jeg sint! Ikke sånn, «slamre med dører og rope høyt-sint», nei, det er ikke meg. Nei dette var et konstruktivt sinne som satte mine behov og mine meninger i forsetet, som gav meg grønt lys for å stå for det som jeg mener er rett.
Og så fort snille-Eirin, det-ordner-seg-nok-Eirin, rolige og behagelige-Eirin måtte vike plassen for SINNA-Eirin så kom inspirasjonen, pågangsmotet og gleden tilbake. Tro det hvis du vil, men sånn var det.
Og så fant jeg en god artikkel om sinne og barn på Facebook, som du kan lese hvis du vil ha litt belegg for viktigheten av sinne.
-dronningsnakk
Dronningsnakk 