Gamlebyer og eldre menn

IMG_0753

Jeg er svak for gamlebyer, og eldre menn. Mitt første møte med en skikkelig ordentlig gamleby var Gamla Stan i Stokcholm en gang i ungdommen. Og siden ble det en liten besettelse å finne fram til den gamle orginale delen av enhver by jeg kommer til. Da jeg bodde i Spania kunne jeg finne dem overalt. Der har alle byer tatt godt vare på sine gamlebyer. Det enkleste var å ta utgangspunkt i den kirken som lå på det høyeste punkt, og så, vel framme på kirkeplassen, var man midt i gamlebyen. De ugjevne vegger, de orginale vinduer og den gamle patinaen. Jeg kunne snuse inn de deiligste lukter av levd liv i en eneste sniff og, kjenne at byen var besnærende flott.

Det er noe med stemningen, noe med atmosfæren, noe med det som henger i veggene både på utsiden og innsiden. Jeg kan ikke forklare det, men jeg føler meg trygg og glad og veldig satt pris på i en gammelby. Den krever ikke det perfekte, men åpner opp for oss med levd liv og sjarmerende arr og mangler. Dette er min arena, derfor finner jeg alltid tilbake til en gammelby.

I min egen hjemby, Tromsø, sitter det veldig langt inne for de som har makt og penger å skulle ta vare på den lille gamlebyen vi har igjen. Det er ikke mangel på entusiaster og slett ikke på planer og drømmer. Men historien vår, sjarmerende småhus og åpne plasser står i fare for å bli borte til fordel for lønnsomme høyhus med leiligheter, og korttenkt byutvikkling. For hva er det som gjør byen severdig, hva gjør at turister blir tipset om å ta turen til Tromsø, om ikke sjarm og historie.

Hva eldre menn angår så er det noe av det samme, bare at her må den enkelte mann selv ta ansvar for stil og sjarm, god lukt og spennende historier.

-dronningsnakk

Lære noe nytt, hver dag!

IMG_6331

Jeg har noen livsmantra, noen motto som jeg styrer etter. Ett av dem, et av de viktigste er at jeg hver dag skal lære meg noe nytt.

For tiden er jeg så heldig å være med på et spennende kurs i regi av Innovasjon Norge, et kurs de samarbeider med Lean Business om, og som er gitt som et tilbud til kreative bedrifter. Vi er 12 stykker som har fått plass på kurset, og både musikk-, spill-, og bokbransjen er representert. Jeg har havnet midt blant fantastiske og flinke folk som deler egne idéer og av egen erfrainger. Gründere som tror på det de holder på med og som vil forandre verden bittelitt, hver på sin måte, og jeg kjenner at jeg trives her.

Fru Godt Fortalt nyter miljøet, kunskapen og den nye våren hun kjenner kommer. Fruen lærer noe nytt hver dag og har det som plommen i egget.

Jentespranget på en el-sykkel

IMG_5442

I dag har jeg tatt en beslutning som kanskje for noen ikke er noe å skrive hjem om, men for meg er det et viktig valg. Det kjennes som å stå fram og gi et ansikt til de uspreke med store drømmer;  -jeg har bestemt meg for å skaffe meg en el-sykkel!

Jeg har alltid likt å sykle, eller det vil si likt å sitte der på sykkelsetet med vinden i ansiktet og lukter av natur og miljø i nesen. Jeg har aldri likt slitedelen med det å sykle. Aldri! Gjerne «bortoverbakker» og litt «blodpumpemateriale», men ikke blodsmak og avsmak for meg. Og det er dette jeg står fram med!

I praktiske øyeblikk ser jeg for meg at jeg sykler til Coop Extra på Elverhøy, i en fei, uten planlegging, og visshet om at jeg må dusje etterpå. I turromantiske øyeblikk kan jeg se meg selv sykle til Håkøya for å besøke Vibeke uten å måtte ha avtalt henting for hjemveien. For der har du meg!

Jeg kan ikke bare hoste opp 10 000,- og setter derfor i gang operasjon «El-sykkel i hus før veiene er bare»! Planen er å ikke ta penger fra det vanlige budsjettet. Så derfor, min venn, skal jeg skrive for deg, eller holde foredrag om livsmestring i en lunsjpause, eller skal vi kanskje ta en oppbyggelig samtale med mål og mening? Pengene går til el-sykkelprosjektet mitt!

Og etterpå skal jeg «plage» dere med bilder på Instagram, med turbeskrivelser her på bloggen og med nistekurvtips på Facebook.

Alt dette fordi jeg fortjener det! Jeg er blitt 50 år og kjenner et stort behov for å ta vare på skrott og sjel, dette er et steg, eller et sykkelritt, på veien.

Ha en deilig dag!

Eirin

I dag er det soldag i Tromsø!

IMG_6181

For uinnvidde er det kanskje ikke så lett å forstå hvorfor en hel by går helt av skaftet og hyller sola der den bikker over horisonten i omlag 10 minutter på denne datoen hvert år. Hvorfor ser vi alle mot sør mens vi stapper i oss solboller (som egentlig heter Berlinerboller), og går så resten av dagen med et stort smil om munnen?

Det kan i grunnen sies veldig enkelt, vi har ikke sett henne, sola, på nøyaktig to måneder. Vi har brukt tiden til å snakke om «det blå lyset», om bluesen og om mørketidsmooden som tar oss. Du har nok sett bilder av både grønt nordlys og blått i alle varianter, og kanskje synes du vi overdriver litt på både Facebook og Instagram. Men det er ren overlevelsesteknikk vi snakker om, det er sånn vi gjør det.

Og så kommer dagen, Soldagen, 21. januar, og vi går helt «fra konseptan» her i byen. Sola er kommet tilbake og livet er tilbake på sporet.

Eirin

Småbarnstiden – livet etterpå

IMG_6015

Gudskjelovkvelden, sa vi før, om fredagskvelden her hos oss. Jeg vet egentlig ikke hvor uttrykket kommer fra, vet bare at det fikk en betydning her i huset som sto som en påle.

Etter en travel arbeidsuke, hvor nesten alle avtaler var holdt, de fleset e-poster sendt, og helgehandlen var på plass i skuffer og skap, da kom gudskjelovkvelden som et vinnerlodd. Da var det bare heimhusan, gullrekka på nrk og tacoen som gjalt. Fredagen var hjemmedagen framfor noen, slik ble det bare. Jeg kom gjerne med ut på opplegg på en lørdag, og ellers i uken, men fredagen den satt langt inne, og jeg satt godt.

Men det var i travelhetens tidsalder, mens ungene var små og rutiner var en gave fra oven. Da det uforutsette var slitsomt og en hjemmekveld var gull. Jeg ser tilbake på småbarnstiden som et kappløp. Selvfølgelig med store gevinster og gode matstasjoner underveis, men alltid på farta, alltid på vei et sted. Hente bringe, ordne, fikse, handle, levere og prestere. Veid og målt, og funnet sånn passe. Og jeg tenker at hvis småbarnsforeldre i dag har enda større krav, enda høyere mål å nå, ja da har de det ikke lett.

Det å komme «opp på steppene», som Ingeborg Moræus Hanssen sier i sin nye bok Alder, om oss som har passert 50, er en gave som livet gir, tenker jeg. Jeg kjenner at jeg går sjarmøretappen, at jeg liker det jeg ser, henger med der jeg orker og nyter det jeg har skapt. Visst har jeg mål og planer, jeg er jo gründer, må vite. Men det er ikke så nøye lengre å vinne de store prisene, eller imponere de flinke gutta. Det holder å nynne på gode sanger, jeg trenger ikke delta i en musikal. Jeg har fått laubærkransen om min hals og går her og vinker.

Kan jeg få lov til å gjøre noe, si noe, skrive noe som gjør hverdagen litt lettere for dere som lever mitt i travelheten så gjør jeg gjerne det. Det er det jeg vil med det jeg gjør. Vil du høre på en voksen dame, så forteller jeg gjerne. Vil du snakke så kan jeg lytte. Jeg tror vi trengs alle sammen, alle aldre, alle generasjoner og at vi kan være der for hverandre på hver vår måte.

-dronningsnakk

 

Bildet har jeg tatt hos Pyramidehuset i Kristiansand. Følg henne på Instagram og ta en tur til Pyramidehuset, mye flott!

 

Da sinnet tok meg!

IMG_0274

I dag har jeg vært sint! S I N T, hvis jeg virkelig skal si det som det er.

Hva sinnet skyldes er underordnet, det det handler om er at jeg først ikke ville vedstå meg det. Jeg sa at jeg var skuffet, fortvilet og litt sur, og det har jeg vært i noen dager. Det var mer trygt, det kunne jeg liksom leve med. Men det kunne jeg ikke, viste det seg. Jeg mistet all styrke, all tiltakslyst og kjente på lysten til å bare gi opp.

Så kom heldigvis det deilige sinnet og tok meg! Jeg sto opp i morges og tenkte, dæven døtte nå er jeg sint! Ikke sånn, «slamre med dører og rope høyt-sint», nei, det er ikke meg. Nei dette var et konstruktivt sinne som satte mine behov og mine meninger i forsetet, som gav meg grønt lys for å stå for det som jeg mener er rett.

Og så fort snille-Eirin, det-ordner-seg-nok-Eirin, rolige og behagelige-Eirin måtte vike plassen for SINNA-Eirin så kom inspirasjonen, pågangsmotet og gleden tilbake. Tro det hvis du vil, men sånn var det.

Og så fant jeg en god artikkel om sinne og barn på Facebook, som du kan lese hvis du vil ha litt belegg for viktigheten av sinne.

-dronningsnakk

Retrokrim

IMG_5619.JPG

Vi har alle våre «diller». Min er engelsk krim. Og da snakker vi om den i rolig tempo, gjerne lagt til landsbygda i England eller koloniene. Og med et persongalleri bestående av de underfundigste vitner, mistenkte og drepte. Hvor det å studere personer, miljø og språk blir nesten viktigere enn selve plottet og mordene. Ja, mord i flertall, for her nøyer de seg ikke med bare et.

Å dyrke denne «dillen» er ikke lett. Nrk-nett-tv har for tiden få av dem i sine arkiver. Netflix har også et dårlig utvalg, og jeg har bare funnet én kanal som kan være trofast hoffleverandør av det jeg nesten ikke kan leve uten, nemlig kanal VOX. Hver kveld, sent på kvelden, leveres Mord og mysterier rett inn i min stue. Men med på kjøpet må jeg ta reklamen, (som jeg ikke kan fordra, og som gjør sendingen mye lengre) og også det sene sendetidspunktet. Klokken har tikket langt over midnatt noen kvelder når jeg tusler til sengs. Ikke så lurt med tanke på neste dag, selvfølgelig.

Jeg skjønner at jeg med dette gir de krimavhengige et ansikt, de som liker Poirot, Miss Marple, Morse og de andre, men jeg står for det, voksen som jeg er blitt. Og så søker jeg hjelp, glede og trøst hos likesinnede. Jeg kan jo selvfølgelig leve litt retro og lage meg en samling med dvd’er. Tar gjerne i mot gode tips til hvordan få sett mine helter til tider som passer meg og min døgnrytme. Og sier ikke nei takk til en dvd du har liggende å slenge.

-dronningsnakk